La meg stille et ubehagelig spørsmål til dere som driver med reiseliv, produksjon og andre “støtteberettigede” bransjer:
‘Butikken på hjørnet’ får aldri offentlig støtte. Ei heller frisøren, snekkeren, elektrikeren – ingen av dem kan søke Innovasjon Norge om driftsstøtte når det blir tøft. De MÅ være lønnsomme, eller så legger de ned. Punktum.
Men i enkelte bransjer ser det ut til å være skapt en kultur hvor permanent støtteavhengighet fremstilles som normalt. Hvor det finnes egne, statlig finansierte organisasjoner hvis hovedjobb er å hjelpe bedrifter søke om enda mer støtte.
Det jeg lurer på er:
- Hvis forretningsmodellen din ikke fungerer uten kontinuerlig tilskudd – har du da egentlig en forretningsmodel?
- Skapes det kunstige markeder som ikke ville eksistert uten skattebetalernes penger?
- Hvor mange “rådgivere” og “støtte-søkere” lever av å holde dette systemet i gang?
Jeg er ikke imot startkapital eller etablererstøtte – det kan være sunt. Men når støtte blir permanent driftsfinansiering, bør noen kanskje spørre om det subsidieres virksomheter som markedet egentlig ikke vil ha.
Kanskje vi burde lære av den selvstendige butikken: Skaff deg kunder som vil betale det produktet ditt faktisk koster. Eller finn på noe annet.
Hva tenker dere? Er jeg for hard, eller trenger vi denne diskusjonen?
Butikkutvikler.no 