Det er faktisk sånn at vi vet mindre om hverandre enn vi tror. Alle tankene du har. Alle 70 000 tankene du har i løpet av en dag, du klarer aldri formidle alle disse til noen. Kanskje essensen av det du tenker, men aldri alt. Aldri.
Så derfor går vi rundt og føler oss litt «spesielle». Vi føler at vi er annerledes, og dèt kan umulig være positivt. Vi føler at vi ER mer enn det folk ser. Men av og til føler vi også at vi er så uendelig mye mindre enn det folk ser.
Men hva avgjør hvor mye vi er verdt? Er det summen av det vi presterer i løpet av en dag? Eller summen av det vi presterer i løpet av et liv? Eller verdsettes vi ikke på bakgrunn av hva vi yter? Hvilket yrke vi har? Hvilken utdannelse vi har tatt?
Hvem er «viktig» og hvem er ikke? Med coronakrisen hengende over oss har hele yrkesgrupper fått mer velfortjent skryt enn noen gang.
I dag leste jeg boka «Usynlig syk» av Ragnhild Holmås. Den boka må kunne karakteriseres som en slags oppreisning for alle som er kronisk, og usynlig syk. Den bør faktisk bli pensum. Jeg har lyst til å bli styrtrik og gi den til alle jeg kjenner og alle jeg møter på min vei.
Jeg gråt og jeg lo når jeg leste boka. Rett og slett fordi den trykker akkurat der det gjør vondt. Når man lever med en sykdom som er kronisk «kan man ikke bare ta seg sammen» eller prøve yoga eller «tenke positivt».
For er vi summen av våre tanker, handlinger eller sivilstand eller yrkesstatus? Det er så mange tabuer som gjør at vi ikke tør uttrykke våre tanker, av frykt for å bli mistenkeliggjort, latterliggjort eller oversett. En usynlig sykdom er ikke «høystatus» og man får ikke tilsendt blomster.
Det handler omtrent aldri om hvorvidt man VIL, men hvorvidt man KAN.
Kan vi dele tankene våre, også de vi skammer oss over, særlig de som går på kronisk sykdom, tror jeg kanskje, kanskje, at vi finner ut at vi kjenner hverandre bedre enn vi tror. For vi er ikke alene om å ha disse tankene. Dèt satte boka til Ragnhild Holmås ettertrykkelig på plass for meg. Som det står skrevet i boka: «Jeg vil at folk skal forstå at jeg er syk, men jeg vil ikke at de skal se det». Bedre kan det ikke beskrives. Jeg anser dette for min «Komme-ut-av-skapet-som-usynlig-syk – historie» og sender en takknemlig tanke til Ragnhild Holmås. Hennes bok har gjort at jeg tør å si det høyt: Jeg HAR en kronisk sykdom. Jeg ER ikke kronisk syk. Jeg har fibromyalgi.
Og du; vi mennesker har flere like tanker enn vi tror. Vi er mer like enn vi er forskjellige.
Butikkutvikler.no 