For mange år siden skrev jeg en bloggpost som het “Når familie og venner ikke støtter deg”.
Det er en av de mest leste bloggpostene mine gjennom tidende. Den skrev jeg faktisk så langt tilbake som i 2014! Jeg kom til å tenke på den igjen i forbindelse med markeringen av årets kvinnedag.
Har du hørt om begrepet “She-washing”? Det er en slags variant av “green-washing” som er når brands forsøker å fremstå mer bærekraftige og mer miljøvennlig enn de faktisk er.
Vi har vel en variant rundt dette med Pride også, hvor kommersielle krefter brukes på å fremme at man støtter en sak, hvor motivasjonen bak dette kanskje kan stilles spørsmålstegn ved. Hvor dypt stikker egentlig engasjementet?
Jeg tenker at det er ikke det du spiser mellom jul og nyttår som gjør deg feit, det er det du spiser mellom nyttår og jul – altså hele året – som teller.
Mange er flinke til å ‘leve som de lærer bort’, men jeg stusser allikevel litt på enkeltes motivasjon for å rope høyt om en sak, de kanskje ikke egentlig er opptatt av, men som de fremmer for de har lyst til å fremstå på en bestemt måte. Når det kommer til stykket, er det hele tilsynelatende bare på overflaten…
Jeg har en sånn sitatbokflipovergreie som jeg kjøpte Extraen før jul med daglige sitater på. I dag sto følgende sitat:
“Det vanskeligste når en har hatt suksess er å finne noen som gleder seg på ens vegne”
Bette Midler
Og jeg mistenker at Bette er inne på noe her. For mange som driver butikk, eller egen bedrift, opplever manglende støtte fra folk rundt seg. Og man trenger ikke ha opplevd ‘suksess’ en gang, før støtten uteblir. Bare det faktum at man har tatt steget, våget å starte noe eget, det kan se ut som det gjør noe med folk rundt en.
Som jeg skrev den gangen i den nevnte bloggposten tror jeg ikke det handler om ond vilje fra ‘folk flest’. Jeg tror det dels handler om misunnelse, og dels om generell ‘hjernedødhet’, for å si det litt sleivete.
Jeg tror ikke ‘folk flest’ vet hvor mye det koster å starte sin egen bedrift. Og da snakker jeg ikke om kostnaden i kroner og øre. Det å satse på drømmen, faktisk våge drømme – og så iverksette drømmen, dèt er ikke for alle. Mange opplever at de blir ganske synlige når de jobber i butikk. Folk vet hvem man er. Og folk følger med.
Mange opplever at bygdedyret puster de i nakken, og janteloven kan ha en tendens til å slå en i bakhodet.
Det vil alltid være folk som er misunnelig på det man har fått til, både blant kjente og ukjente. Når jeg bruker bygdedyret i mitt arbeid (for, ja det gjør jeg, tenk! Men det er en historie for en annen gang) så oppmuntrer jeg mine kunder til å se på misunnelse som en form for beundring. Man blir faktisk beundret fordi man har fått til noe. Det gjør det kanskje noe enklere å leve med fenomenet. Vi skal være stolte av det vi har fått til.
Men hva kan gjøres for å bekjempe “hjernedødheten”? Vel. Det går faktisk an å be venner og familie om å huske på en en gang i blant. At du forteller de at du setter umåtelig pris på at de handler hos deg innimellom. Eller om de så bare deler en av facebook- eller instagrampostene dine i ny og ne; alt hjelper. Fortell gjerne litt om hva jobben din går ut på, og at det er vanskelig å nå ut til publikum i all ‘støyen’ som er der ute i dag. Derfor vil det at venner og kjente kunne fremsnakke butikken din ha stor påvirkningskraft.
Og som jeg skrev også den gangen i 2014: Du må jo virkelig LEVERE varene. Det nytter ikke med dårlig service og at du fremstår som berettiget. Det er kunden som har makten, og det må du aldri glemme. Det er ingen som skylder deg noe. Du vil at folk skal VELGE deg og din butikk. Ikke sant?
PS! Bloggposten jeg nevnte over er også en av de minst delte bloggpostene jeg har skrevet. For det kan se ut som det er en del skam forbundet med temaet. Det føles så sårt, og så utleverende å skulle dele noe sånt som dette. Vit da at du ikke er alene.
Denne butikkfagbloggen er skrevet av butikkekspert Gøril Florvaag. Hun står bak firmaet Butikkutvikler.no AS. Hun jobber som uavhengig rådgiver til selvstendige butikker over hele landet.
Butikkutvikler.no 